Sørøya 2016
Vi har innført en ny årlig tur, – forsommertur til Sørøya.
I år blir det dagstur fra Langstrand til Skippernes, på østsida av den store, grønne øya.
24. juni er satt av i kalenderen for ei god stund siden, så vi trosser gråværsmeldinga. I Alta ventes torden og voldsomme nedbørsmengder.
Flat sjø gjør turen til en fornøyelse.
Det gjør Rakel også, for fotografering.
Speilblankt hav, virkelig.
Ikke uten grunn Sørøya kalles den grønne øya.
Gruppebilde før oppstart. Erlend tindebestiger kunne nok fint blitt med oss på turen, men han blir med pappa på jobb i dag.
Hilde og Merete tripper etter å komme i gang.
Så der, startklar på kaia i Langstrand!
Klar beskjed: Senk farten!
En liten pust i bakken.
Etter ei uke med smell og bang på realfagssommerskole, er det vel godt med stille natur for Marianne.
Rakel og Hilde blir enige om retninga.
Høydemeterene går unna i lett fottøy og med hendene i ryggsekkreimene.
Litt vegetasjon klorer seg fast mellom steinene.
Fargerikt fot-fellesskap midt oppå Steinfjellet.
Hønseby mot vest.
Med sola i ryggen blir solbrillene værende oppå hodet.
Vandringa fortsetter. Holmevannet ligger foran oss.
Føttene får litt bedre fart straks underlaget blir mykere.
Ved storsteinene før Holmevann passer det å ta en liten rast.
"På vindstille rabber i snaufjellet vokser greplyng" står det å lese i Cappelens lille fjellflora. Det stemmer godt.
Veien mellom Hellefjord og Hønseby (og til sist Skarfjordhamn) krysses.
Oppe i høyden igjen skuer vi nordover. Kan vi klare å se Kjøttvikvarden, tro?
"Vi trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill vi gå".
Fortsatt stråler sola, det gjør Marianne og Linda også.
Artige fjellformasjoner i fjellsida over Skippernesfjorden og Oterbukta.
Linda holder seg på trygg avstand fra stupet.
Skippernesfjorden, med Oterbukta rett ned.
Marianne fotograferer...
Tid for mat!
Tørrfisk og øl, god kombinasjon.
God fart de siste fem kilometerne mot Skippernes, for å rekke frem til avtalt hentetid.
Engsoleier (smørblomst) pynter opp langs veien.
Vi rakk dagsetappen, 15 kilometer, på fem timer inklusive pauser.
Der kommer skyssen vår, ganske så presis.
Skipper Olsen og matros Erlend fører båten trygt mot Sørøya.
En liten stopp underveis. Merete fristes ut på dekket.
Sørøya er Norges fjerde største øy, og den største uten fastlandsforbindelse.
Langstrand.
Stille og fredelig.
Kårhamn neste for mannskapet.
Det er bare å skrelle av seg litt klær, for her er det sol og varme.
Første kilometeren går innover langs bygdeveien.
Utenfor allfarsvei kan farta økes igjen.
Utsikten må nytes.
Linda er ny både på topp og tå (shoppa panneband og joggesko under regnfull fotballturnering i Nordreisa).
Jentene har kledt seg for å matche himmelen i dag.
Håja i havgapet.
Steinfjellet forut. Ikke uten grunn det navnet heller, nei.
Snart ved turens høyeste punkt, Steinfjellet 394 moh.
Håja og Hammerfest øst for oss.
Langbukser og tynnjakker har kommet på.
Kart-studering igjen, Brennfjell neste høyde.
Litt fokusert må man være i ura, for ikke å vrikke bein.
Påfyll i flaska.
Litt engergipåfyll før vandringa mot Brennfjell tar fatt.
Reinrose er også vanlig å finne i Finnmarksfjellene. Reinrose er for øvrig fylkesblomsten til Sør-Trøndelag.
Ny stigning, denne gang mot Brennfjellet.
Langt der fremme ser vi faktisk Kjøttvikvarden, som på klarværsdager kan sees helt fra Hammerfest.
Skippernesklubben der nede er lett å kjenne igjen fra kartet.
Her fristes vi til å ta dagens ordentlige matpause.
Andre er litt mer dristige.
En liten fotoshoot må til med så fantastiske kulisser.
...føttene sine. En liten feetfie.
Biff og potetsalat, restefest etter sankthansfeiring.
Akkurat nå angrer vi litt på at vi ikke har en time ekstra å ta av.
Gråværet som var meldt ser ut til å være i emning.
Innerst i Skippernesbotn ser det ut til å være lagd en nokså ny og grov vei.
De første regndråpene kjenner vi akkurat i det vi ankommer kaia på Skippernes.
Hva har Skipperen og Hilde til felles? Noe mer enn styrken?
Regnvær og bølger på hjemveien, men heldigvis ikke torden og lyn.