Tarhalsen på Sørøya 2015

Vi ankommer Akkarfjord etter en flott båttur fra Alta gjennom Vargsundet.

Fiskegjeller fulle av deilig tørrfisk. Frisk og god sjøluft i nesene våre.

Fin oppvarming omtrent tre kilometer langs grusvei, før turstien starter.

Hilde lyser opp i terrenget med sitt gode humør og spreke farger.

Godt å være sammen igjen. En bra start på sommeren.

Gamvikvannet til venstre. Vi skal ta av og følge turstien til høyre.

4 km til Kjøttvikvarden og 7 km til Tarhalsen i følge skiltinga.

Marianne drømmer om lavvoleir og et litt lengre opphold når man først er på Sørøya.

Kjøttvikvarden kommer til synet i det fjerne, den beundres og fotograferes.

Kjøttvika med sin flotte sandstrand ble anbefalt som et fint og lunt sted for matpause.

Kollegaene kobler av fra jobb og setter pris på en dag i friluft.

Fine landskapsmotiver må vi ta oss tid til å fotografere.

Salamonsko i mange nye og gamle utgaver.

Kaka forsvinner fort og gir en energiboost til siste kneika mot Kjøttvikvarden.

Stupbratt ned mot havet. Rimelig mange alen ned!

Mektig landskap innbyr til fotoshoots.

Metafotografering.

Linda passer på å holde seg godt unna stupet.

Hunsdalsøstrene.

Vi dokumenterer vårt besøk.

Det vandres videre mot Tarhalsen.

Turløypa er ikke veldig godt merket, men stedvis markert med staur, små varder og noen røde T-er.

"Klumpen" der fremme er Tarhalsen.

Bente og Linda nyter dagen.

Vi føler oss svært heldige som kan innta lunsjen omgitt av storhavet og fantastiske fjellformasjoner.

Tarhals-cheesburgeren smaker godt.

Godt at Bente hadde smurt seg en solid matpakke, for de vellagrede grillpølsene i sekken ble måsemat.

Reinroseflor med Kamøyene i bakgrunnen.

Reinrosene pryder mye av terrenget.

Mett og god tar vi tatt på Fyrvokterveien.

Linda med sin høyderespekt er litt skeptisk.

Fasinasjon og fotografering.

Rosenrota klorer seg fast i steinmassen.

Vanskelig å gå forbi uten å ta bilde.

Lang rekke glade vandrere.

Rosenrota trives også mellom rekveden.

Stien slynger seg i sikksakk.

Her kan vi skimte Kjøttvikvarden lengst bak i bildet.

Fasinerende terreng ytterst på Tarhalsen.

Hilde fronter en viktig sak.

Eventyrlystne Marianne K. havner ikke overraskende oppe i tårnet.

Tarhalshytta er ei åpen nødbu med tre sengeplasser.

Noen blir veldig skremt og overrasket over "spøkelsene" i hytta. En god latter i etterkant!

Noen myrpartier underveis, men vi berges greit i joggesko.

Vi har tid til en ny og god rast før vi må ned til Akkarfjord og båtskyssen.

På vei ned mot Akkarfjord kan vi faktisk se Melkøya ute i havgapet.

En takknemlig gjeng. Nok en god turopplevelse sammen.

Akkarfjord er en sjarmerende liten kystbygd.

Trivelige omgivelser å vente i.

 

Fargerik og turklar gjeng.

Reinroser pynter opp langs veien.

Så godt å ha Sara med på tur igjen! Mariannene gliser fra øre til øre.

Merete, Hilde, Linda og Bente – happy hikers.

Mye skravling og fliring underveis.

Et majestetisk syn åpner seg i det Kamøyene kommer til syne.

Selvutløseren gjør jobben, sånn at alle får være samlet på bildet.

Sørøya har mange flotte strender. Sandfjellsanden lyser opp med sin hvite sand.

Det orienteres, denne gangen ved hjelp av mobilappen Norge-serien.

Marianne F. som har gått ruta tidligere viser veien mot Tarhalsen.

Lettgått og stort sett tørt terreng.

"Hammerfest så i lende", Hilde peker mot gamlebyen sin.

Stigninga begynner å bli merkbar.

Merete drar frem både gulrot- og sjokoladekake fra ryggsekken.

Kjøttvikvarden ble påbegynt i 1853 og skulle ha målene 16 alen høyt, 12 alen bredt og 8 alen tykt.

Marianne K. drister seg ut på fjelltuppen.

Marianne F. poserer tilsynelatende uredd ytterst på fjellhylla.

Varden kan sees helt fra Hammerfest, som en pekefinger mot himmelen, på godværsdager.

Merete mollkoser seg.

Mariannene.

Fargerik skomote.

Bente er ennå i det uvisse om at Espen har lagt noe til henne i ryggsekken...

En godt synlig sti gjør det imidlertid lett å se hvor løypa går.

(Halv)maratonløperne i front tar en pust i bakken.

Været er suverent og matpausen kan tas i høyden.

Primussjefen har fått renset primusen etter forrige tur og kan igjen kokkelere for gjengen.

Hilde braser en lekker omelett.

Tid for litt florafotografering. Fjellsmelle.

Fjorårets Tromsøpalmer?

Kun 1,2 km ut til fyrtårnet på Tarhalsen, men det er en spennende vei ut dit.

Hva har denne kassen blitt brukt til mon tro?

Advarsel om rasfare bekrefter vår antakelse om bratt og ulendt terreng.

Steintrappa er grei å gå i.

Bratt her, men rekkverk gjør ferden grei.

Fyrvokterveien ble anlagt av Tarhalsen fiskarlag i 1931-32, på oppdrag fra Den Kongelige Norske Fyrdirektør.

Nede ved sjøen, mellom blåser og rekved, ligger Tarhalshytta.

Stedvis er stiger en del av "stien".

Vær og vind setter sine spor.

Det er overraskende frodig så tidlig på året, så langt mot nord.

Dette er tydelig måsenes paradis.

I dag er fyrtårnet automatisert og drevet av solceller.

71 grader nord-klubben på 70,5 grader nord.

Skogfiolen trives på øya tross mangelen på skog.

Vi tror vi er alene på Tarhalsen, men et tysk ektepar oppholder seg inne i hytta.

På tilbaketuren går vi litt høyere i terrenget og får et mer steinete underlag.

Hilde synes steinalderbrødet smaker, Sara mener derimot det smaker fisk.

Vi soler oss på ekte Finnmarksvis.

Flotte hageblomster må også foreviges.

Stille hav lover godt for hjemturen.

Linda speider etter båtskyssen vår.

Havlukta og solvarmen nytes til siste slutt.

Tilbake til toppen