Trollheimen 2014

Ankomst Gjevilvasshytta etter togtur fra Trondheim og privatskyss fra Oppdal, mandag 11. august.

Margritter i en gammel sinkbalje pynter opp på trappa.

Værmeldinga for første vandredag ser bra ut. De neste dagene skal det imidlertid bli grått og vått...

Gunn nyter utsikten over Gjevillvatnet. Nuten i det fjerne er Okla (1596 moh).

Her har vandret noen bein før oss.

Trefelts vei gjør vandringa grei. Høghøtjønna og Høghøa (1308 moh) til høyre.

Vi søker ly for vinden, og får i oss mat i et lite dalsøkk.

Pikene på broen. Minnilldalsglupen.

Det er ikke bare på Finnmarksvidda man møter reinsdyr.

Vannflaskene fylles opp fra en frisk liten bekk.

Gjelsætra skal passeres før vi er fremme ved dagens mål, Jøldalshytta.

Fremme ved Jøldalshytta etter 6 timer og 40 minutter.

Neste dag går ferden videre til Trollheimshytta.
Agnes og Rakel velger ruta over Trollhetta, mens Gunn og Bjørg går over Geithetta.

Høyda er tatt, og vi unner oss en kjapp mobil-pitstop.

Der fremme venter Trollhetta på oss.

Hjelp, tordenskyene har begynt å melde seg!

Trollhetta.

Frykten for lyn og torden på toppene har gitt oss bra driv opp og over Langfjellet. Her er vi på den første av de tre toppene.

Agnes skuer mot resten av massivet Trollhetta.

Agnes skuer ned på et flott lite vann, Trollauget.

Bratt ur på tur opp mot neste platå.

Det langes videre mot tredje platå.

Gråsjøen åpenbarer seg for oss, som en hyggelig overraskelse (vi har ikke studert kartet så nøye i dag).

Gjemt inne i varden finner vi ei postkasse med toppbok.

Matpakken nytes på hardt underlag.

Så glade blir man for å ha kommet over Trollhettas tre topper uten torden og lyn!

Til venstre bak steinen antar vi at vi ser Snota,
1669 moh, et av Trollheimens mest kjente fjell.

Etter en bratt, og på slutten nokså krattete nedstigning, kommer vi omsider til åpent og mykt landskap. Deilig!

Endelig fremme ved Trollheimshytta, etter 7,5 timer. De siste kilometrene gjennom skog og mark ble lengre enn forventet.

Her skal vi overnatte de neste to nettene.

Grytidlig om morgenen på utedoturen finner vi Snota badet i sollys. Et magisk øyeblikk som må foreviges, inn å hente fotoapparatet.

Mange turmuligheter ut fra Trollheimshytta.

Det kiler i magen til Agnes på tur over hengebroa.

Deilig terreng å vandre i, og ikke ett insekt!

Vi trives og går lett i godt merkede turløyper på fjellet.

Splitter nye skilt er satt opp. Snart er det slutt på vegetasjon i høyden.

Trolsk stemning med tåka svevende over breen.

Etter 12,5 kilometer og 1129 høydemeter når vi målet. Estimert tid denne etappen var 4 timer. Ble mobil-matpausen så lang?

Toppboka ligger i ei flott og solid postkasse festa på varden.

Nede i dalene og på hyttene er mobildekninga lik null. Deilig egentlig, men det må legges inn tid til oppdatering på toppene.

Vi går oss litt fast i den nye ruta på hjemveien.

Treretters middag hver kveld, det kan man fort venne seg til.

Litt kveldskos i peisestua må vi likevel få til før senga kaller.

Nydelig gulrotkake settes frem i peisestua, om man skulle ha plass til enda litt mat. Og det har vi...!

Fredag går ferden tilbake til utgangspunktet for Trekanten, Gjevilvasshytta. Værmeldinga ser grei ut.

Rakel forebygger kneplage med knestøtte.

Høyda er tatt. Vi legger Trollheimshytta og Gråsjøen bak oss.

En liten nisse overrasker oss plutselig.

Godt humør det er lett det, når man er på tur.

Agnes og bestemor Gunn vet å sette pris på matpausene.

Blåhøa frister, men må nok bestiges i en annen omgang.

Den tredje tre-generasjoner-turen nærmer seg slutten.

Gjevillvassvatnet foran oss. Dagens etappe på noe over to mil er snart tilbakelagt.

Rakel er glad for å ha en så sprek mamma med på tur.

Nede ved parkeringsplassen gjenstår enda noen kilometer langs veien til Gjevillvasshytta. Der får vi turens siste treretters middag og enda ei overnatting.

Nydelig vær og staselig fjellstue. Her skal vi sove ei natt før vi tar fatt på Trekanten, Trollheimens populære turrute.

Vi går en kveldstur til Raudøra ved Gjevillvatnet. Gunn og Rakel tar seg et forfriskene bad, langgrunt som fy.

Ready for takeoff.

Man skulle kunne skrudd tida tilbake og sett liv i denne gamle sætra.

Den store, svarte "høytaleren" på berget viste seg å være saltstein til fjellheimens sauer.

Myrull pynter opp langs veien.

Lilla lyng matcher lilla Agnes.

Kartet studeres. Det er ok å se hva som venter oss av terreng, selv om vi går etter røde T'er.

Fjellvandring er godt for kropp og sjel.

Dagens andre matpause tas i ei bakkehelling, Vaulan. Gråfjellet, 1243 moh, foran oss.

Siste del av ruta går langs en rimelig god grusvei.

Litt geitekos.

Jølvatnet frister Rakel (og Gunn) til nok et bad.

Gammelsæterdalen med Langfjellet der fremme.

Langfjellet er både langt og steinete.

Vi passerer to fine, men navnløse vann før neste stigning starter.

Klok av skade, tid til energipåfyll må man bare prioritere.

Dit skal vi! Sommerfugler i magen. Hva venter oss av utfordringer og vær før vi er fremme?

Happy-hopping!

Rakel beveger seg nedover mot Litlhelvetet.

"Kniveggen" mellom første til andre platå på Trollhetta var langt fra så smal og skummel som vi hadde sett for oss.

Vi belønnes med en fantastisk utsikt. Lykke å slippe tåka, som vi stadig har med oss på toppturene i fjellene sørafor.

Vanskelig å slippe synet av de fasinerende fjellene vi har tilbakelagt.

Gjevnlige merker oppover det steinete terrenget. Vi nærmer oss Trollhettas høyeste punkt 1616 moh.

Vi kvitterer oss inn i toppboka. Det viste seg at vi overså ei kasse med bok på Trollhettas første topp...

Mobildekning søkes!

Like etter at nedstigninga starter blir det behov for regnklær.

Tenk, dit opp skal vi gå i mogen!

Agnes med Svartådalen bak seg, som er et tredje rutealternativ mellom Jøldalshytta og Trollheimshytta.

I gangen finner vi plenty av "innesko" til hyttebruk.

Det minste rommet på turen, men vi berges bra. Godt å slippe sovesal.

Frokostbordet i gammel stil byr på mye godt.

Dagens ferd går til Snota, som vi ser i det fjerne, med en stadig minkende bre i fjellsida.

Denne har levd lenge.

Snota er markant foran oss og nærmer seg seg for steg.

August betyr blåbærtid, også i Trollheimen.

En liten dam med brevann.

På grunn av markant bresmelting denne sommeren anbefales det ikke å gå over breen. Ruta er lagt om, vi må gå høyrere opp enn tidligere år.

Ikke overranskende er det så godt som null sikt fra toppen...

Kan det være Leritjønna Rakel ser der fremme?

En slags levegg av stein. Vindstille på toppen i dag, så denne behøver vi ikke søke ly i.

Rakel fungerer som ei levende saltstøtte for denne sauen.

Gunn og Bjørg var nesten rukket å bli bekymret for Snota-farerne, som var ute i over åtte timer i dag.

God og mett blir man, og trett, etter nok en lang dag på fjellet.

Lille My liker dette livet.

Trollheimshytta huser også et koselig lite museum.

De første nesten 700 høydemeterne går rimelig bratt opp. Vi er takknemlige for at vi ikke måtte gå ned her første turdag.

Gunn og Rakel liker å holde seg orientert.

Tidvis er ikke løypa fullt så godt merket som vi er blitt borskjemt med. Da er det ok å ha kart og gps med seg.

En naturlig levegg er kjekt å sitte bak når matpausen tas.

Agnes har fått seg en ny snyltekopp på turen.

Ei frodig og flott tue med gulsildre.

På tur opp mot Riarskaret.

Plutselig åpenbarer det seg store og grønne sletter foran oss.

Siste del av turen gikk i et overraskende flott landskap. Fjellet Hemre i bakgrunnen.

Trivelig å ha Gunn si gamle skolevenninne, Bjørg, også med på turen. Go gikk som ei klokke!

"...og alle var enige om at det hadde vært en flott tur".