Øksfjordjøkelen 2013

Frammøte på Saltnes i Jøkelfjorden. Breguidene fra Bre og Vandring, Tore Karlstrøm og Pølle, forklarer hva vi har i vente.

Lone signerer blidt og villig på at turen tas på eget ansvar.

Om bord i Ribben, båten som skal ta oss med innerst i Jøkelfjorden, til Isfjorden.

Betenkt Sara. Første gang borte fra lille Eldar.

Europas eneste fastlandsbre som kalver rett i havet.

Dit opp skal vi! Guidene advarer om en bratt og fysisk krevende tur. Vi er klare!

Lang, lang rekke. Vi er heldige med været også denne gangen. Fjorden ligger blank.

Uren–luren–himmelturen, steinrøys–steinrøys–svett og strev.

Tore-Guid sier vi skal spise. Og lydige som vi er gjør vi akkurat det.

Så starter den virkelige stigninga.

Vi vandrer i Afghanistanlandskap, i følge Pølle.

Høydeskrekk er erstattet med høyderespekt kan Linda lykkelig konstantere.

"Har ikke høydeskrekk. Har ikke høydeskrekk. Har ikke..."

Linda og Bente- gode venner som smiler til en av alle iphoner som er med.

Skikkelig sosialt gjeng – på hver sin mobiltelefon her.

Vi nærmer oss breen. Spenningen stiger i gruppa.

Nok en stopp – Tore, Hilde og Hilde prater……

Landskapet endrer seg. Vi går nå et stykke på svaberglignende fjell. Ingen tvil om at breen har ligget her tidligere.

Linda er stadig like fornøyd.

Vi må over et større snøparti før vi skal opp på selve breen.

Det siste stykket opp til breen må klatres.

Pølle guider og forklarer hvordan man tolke fjellandskapet gjennom bresprekkenes retninger.

Vi er små i naturens elementer.

Svette trøyer skrelles av – på med tørre ulltrøyer!

En siste hilsen hjem før vi entrer isen.

Bente i kjent positur.

Det er ikke bare enkelt å få utstyret til å sitte. Hilde hjelper til.

Ganske stilig når de omsider kom på.

Tauene gjøres klare.

Yogadamene våre er klare som to egg.

Eventyrlystne også disse to. Finnmarks egen eventyris –her kommer vi.

De syv små dvergene + Bente og Hilde, da.

Tail Guiden Pølle er også klar.

Vi utgjør et langt taulag, ni klubbmedlemmer + for– og bakguide.

Tore i front fører oss trygt oppover breen.

Festlige skygger legger seg i bresprekken.

Lange steg er en fordel.

....til riktig så hvit og flott. Det er imidlertid ikke blåis i høyden.

Kan man gjøre annet enn å stråle om kapp med sola?

På snødekket er det viktig at guidens fotspor følges og at linja holdes, for her er eventuelle sprekker skjult.

Det viste seg å være en løs stein, som antakelig er lagt på breen for å markere det høysete punktet.

2007: Merete Erga oppdaget nytt fjell på Øksfjordjøkelen, og ho var mest sannsynlig første menneske til å sette sine bein på grunnen (etter siste istid).

Merete selv mangler, ho tar unna litt flere høydemeter i alpeløpet Transalps.

Yoging – hvilende fjellrype.

Pølle fotograferer og kommanderer "fly!"

Marianne Frisk kan nesten se hjembygda si, Nuvsvåg.

Turens mest dramatiske hendelse,– Marianne tråkker foten nedi en sprekk og Hilde må sikre (og fotografen dokumentere).

Alle med behov må gjøre klesjusteringer samtidig, mens vi står på trygg grunn.

På hjemveien følger vi omtrentlig sporene fra oppoverturen.

Sara foreviger breen, som dessverre ikke vil ligge evig.

"Yes, we did it!"

Pølle og Tore studerer "grotta" under breen.

Som perler på ei snor nedover fjellskråninga.

Greit å stille seg litt i le for eventuelle steinskred.

"Tenk, der oppe har vi vært".

Et lykkelig firkløver med bretunga Øverisen i bakgrunnen.

Dagen avsluttes med nydelig middag og et forfriskende kveldsbad i idylliske Jøkelfjord.

To-tre uker etter vår bretur finner Øytun folkehøyskole dette berget smeltet frem fra snøen, 1180 moh. Bergtattberget.

Spent Sara med vakre Kvænangstinder i bakgrunnen.

Kaffe med sukker gir god start på turen. Akkurat som om det var Hilde som trengte det.

God stemning blant jenter og guider. Dette blir spennende.

Øksfjordjøkelen åpenbarer seg. Et mektig syn. Det fotograferes ivrig.

Sekkene gjøres helt klare. Endelig får vi brukt opphenget for isøks. "Den har jeg bare brukt til bananholder tidligere" – sitat Rakel.

Guiden Tore leder an. Sara og Marianne er hakk i hel.

Marianne vet at den kommende breen er atskillig mer levende enn Seilandsjøkelen, som ho gikk over i 2009. Liker!

Lille Petter edderkopp jobber iherdig mellom steinene.

Lille-Hilde nyter stunden.

Iiii!

Loppa-jentene tar en pust i bakken.

En liten stopp med flott utsikt over Jøkelfjorden.

Upåklagelig utsikt.

Hilde fotograferer denne gang.

Vi stiger videre.

Hildene gleder seg til brevandring.

...og disse jentene fyller på litt energi.

Ingen sandflekk uten vår signatur.

Flotte farger, både på fjellet og på jentene.

Stadig lang rekke. Vi er godt ivaretatt med Tore først og Pølle sist.

Tampen brenner kraftig!

Lille-Hilde gleeeeder seg. Første gang på bre.

Så sterke!

Bente holder hele vekta på strake armer – uten en grimase.

Vi spiser litt igjen, før vi finner fram det personlige utstyret. Isøks, stegjern og seler.

Sara har glemt å tape hælene før start. Det straffer seg etter dagens stigning.

Kyndig veiledning fra Tore. Marianne og Sara følger intenst med.

Linda og Lille-Hilde i nesten like jakker.

Marianne oppsøker spenning med det samme.

Endelig skal den virkelige moroa begynne.

Marianne er spent på gjensynet med Finnmarks høyeste fjelltopp, som ho var med å oppdage for seks år siden.

Klar til start….

Litt mer seriøs når instruksene skal mottas.

Det kiler i magen når bresprekkene iøyentas.

Det kan tenkes at vi "går oss fast" og må snu taulaget.

Nydelig dag – blikkstille også oppe i høyden.

Vi fasineres og det fotograferes.

Breen veksler fra å være nokså grå til tider...

Bente er varm i trøya og kaster jakka.

Nope! Vakre Wistven stråler også.

Vi går mot et svart punkt, som vi har sett foran oss ei stund. Har det smeltet frem nok en ny fjelltopp?

Solhilsen på breens høyeste punkt, som nå er tallfestet til 1191 moh.

Vi rigger oss til i berget til dagens lengste matpause.

Seks år senere er ni av klubbmedlemene samlet på Finnmarks høyeste topp, som vi synes bør hete Ergaberget.

De lokale guidene kaller fjelltoppen Eggedalstoppen, og da hører egg naturligvis med i matpakken.

Yoging – smilende fjellrype.

... og vi flyr.

Nydelig himmel sees fra Finnmarks tak – mot Troms.

Så svettes det, den tynne dunjakka må av.

Drømmer ho Hilde om et forfriskende bad i Jøkelfjorden?

Fasinerende flenger i breen.

Isfjordjøkelen med Skalsatind markant i bakgrunnen.

Fri lek og utfoldelse for de som måtte ønske.

Rakel følger plattfot etter, ho fulgte ikke helt med i timen...

Ingenting å si på utsikten på tilbakeveien.

Det er tempo i truppen, heldigvis utløses ingen større steiner.

Sara kommer seg ikke helt tørrskodd over elva.

Hildene humrer hjemover.

Kvenangstindene i solnedgang.

Småtrøtt og storfornøyd etter 10,5 timer på tur.

Enkelte er mer spreke enn andre.
Hilde sykler til og fra Jøkelfjord.