Rásttigáisá 2011

Startklar klubbgjeng ved Levajokk fjellstue.

"Never will reach...?" Ikke særlig optimistisk foto.

Frykten for denne lille karen med venner, fikk Marianne til å bære med seg fire liter vann i en allerede tung ryggsekk.

Lille Hilde strekker Lone en hjelpende hånd.

Det som ikke går inni sekken, må henges utenpå.

De tre bukkene blå-sekk smiler også.

En pust i bakken gjør godt, men Marianne angrer fortsatt ikke på de fire ekstra kiloene i sekken.

...en gjeng Tupla! Det smakte, kan vi bekrefte.

En småfortvilt Linda, med sekken full av rød pesto...

Sjefskokken, Bente, har gjort et godt forarbeide og kan snart servere sultne klubbvenninner.

Lone, store Hilde og Marianne er takknemlige for Bentes kokekunster.

Lille Hilde og Linda velger å nyte maten innendørs i yret.

Lille Hilde har orden i sakene med en egen matkoffert.

Fristende perletomater fikk også være med østover.

Legg merke til karnappen på lavoen! Stilig?

Store Hilde er fin og fjong i den nye sykkeljakka si.

Bente og Marianne utålmodig etter å starte dagsmarsjen.

GPS'en startes opp. Kilometer og høydemeter skal telles.

En Røde Kors-lavo ved stien, ikke langt fra leirplassen vår. Står nervøse familiemedlemmer bak?!

Vi får tips om en snarvei til toppen, som kan spare oss for noen kilometer.

Bente, litt mer bekymringsløs. Ikke rart kanskje, lett sekk og ingen gnagsår!

Pit-stop! Jakker av og energi inn.

Merete har vært 14 dager på tur, men blir ikke lei.

Noen som skiller seg ut i mengden.

Et nokså goldt og urete terreng mot Rásttigáisá.

Tåka er nokså tett rundt oss. Hva sier fjellvettreglene?

Hva tenker Marianne og Bente med hendene på hofta?

"Tøft - men verdt det!" Er det myntet på snarveien, Hilde?

Naturens perlekjede.

Merete viser nye sider, ved lemmenterror.

Skodda letter et øyeblikk og vi kan skimte konturer av fjell.

Vi møter på to nye Røde Kors karer.

Store Hilde nærmer seg toppen og små varder popper opp.

Noen kom før oss til topps. To erfarne Røde Kors-menn...

Bente og store Hilde drar frem matpakkene sine.

1070 m.o.h. "Nearer the heaven you will never reach in your lifetime in the eastern Finnmark".

Linda og Merete pakkes inn i fjellduken, godt.

Bente og Hilde med noe varmt i koppen.

Dagens gode gjerning. Lille Hilde låner videre en av fjelldukene til våte og kalde flyktninger.

Lone peker i retning nabofjellet, Geaidnogaisa, der vi hadde planer om å spore opp et flyvrak fra 1943.

Marianne kommer dansende ned ura på glatte steiner, mens...

På vei ned møter vi Meretes turvenninner, Marianne Dalmo og Margritta.

Lille Hilde med klubblua, mens store Hilde har pynta håret.

Merete titter frem bak klestørken.

Fine farger! Godt med en romslig lavo.

Merete i gulrotskrelling, i ny god-stol.

Fersk pasta med kort koketid er kjekt å ha med på tur.

En skvett rødvin i koppen kan vi også unne oss.

Rookie Lone har gjort en kjempeinnsats for å skaffe ved til bålkos. Trivelig med levende varme, ja.

Lille Hilde med tommelen opp for lenestol i lavo. Neste år skal ho også ha anskaffet seg en slik en.

Søndags morgen og frokosten tilberedes i lavoen pga. regn.

Da er lavoleiren også pakket ned, storsekkene er på ryggene, og gjengen er klar for hjemveien.

Noen km unna er startpunktet markert med skilt.

En markant kjerrevei gir grei marsjfart, og lite behov for de GPS-ansvarlige...

En annen søt liten tass hilser her på Merete.

Store Hilde kan ikke være dårligere. Linda i land!

Temperaturen er flott, og våre tante Lilla'er er fornøyde.

Gps-ansvarlig, Merete, melder om at vi har gått for langt langs kjerreveien i forhold til planen. Kartet må frem.

Merete har vært innom Finland og har med noe i sekken til sine klubbvenninner...

En liten tindebestigning tar vi oss tid til, før nattens mulm og mørke, og leiren må slås opp.

Hodelykta må tas frem når kveldsmaten skal klargjøres.

Fine forhold i kullhaugen. Dårlig med brensel i området.

Laksefiléter og grønnsaker servert med boil-in-bag ris.

Lørdags morgen og store Hilde, primus-sjefen, er i drift.

Marianne byr på nydelig multesyltetøy.

Lav-karbo-frokost, ganske greit, egentlig.

Mobildekninga var dårlig, men sms funker fint...

Ho markedsfører gjerne arbeidsplassen sin, Bufetat.

Rakel skal bare krangle vannposen ned i den lille sekken...

Så er vandringa mot Rásttigáisá i gang!

Nei, Finnmark Rødekors har samling i Levajokk og har invitert flyktninger fra mottaket i Vadsø med på tur.

Damene ser litt skeptiske ut, er det skodda som bekymrer?

Godt å være på tur igjen, tross litt kjedelig vær.

Væske er også viktig, Bente tar en sup vann.

Denne gangen er det Lone som må pleie gnagsår.

Marianne og Rakel poserer ved en stor "marmorstein".

Skal, skal ikke, ta snarveien opp ura til topps?

Duggdråper i Meretes søte lokker.

Lille Hilde, Lone og Linda tankefulle de også.

Vi går for den lengste veien, som er så kjekt merket.

Små varder hist og her langs stien.

En av egentlig ganske få lemmen på fjellet.

Minner fra vandringa over Flintfjell kommer til oss.

Til tider blir det mer eller mindre klatring i ura. Linda liker ikke!

Vi skimter folk og formasjoner i det fjerne (20 meter frem).

...som ble veldig glad for å treffe Merete igjen.

Rakel og Lone i le for vinden foran varden.

Meretes kamerat, Børge, drar opp fjellduker fra sekken sin.

Lone og Marianne. Høyt sitter de, og søte er de!

Lille Hilde og Rakel vil også fotograferes.

Guttene var ikke helt utstyrt for nordnorske tåkefjell.

En litt skuffa Rakel peker i retning leirplassen vår, som blir den mest forsvarlige returadressa denne gangen.

... Rakel er nedstemt i tett tåketeppe. Veivalg må endres, og den nye vidvinkellinsa blir unyttet i disse værforholdene.

Har Marianne fått lystgass fra drikkeslangen, tro?

Rosa og søt hårspenne, fin må man være på fjelltur.

Bensinprimusen tennes opp for å avhjelpe klestørken.

Rookie Lone, i provisorisk stol, må fortsatt tilbe sjefen i klubben, som sitter godt i dunstolen sin.

Det mangler ikke på utstyr og råvarer når Marianne Dalmo og venninner forbereder kveldsmåltidet sitt.

Tre primuser må i sving for å mette mange mager.

Biffstrimler, grønnsaker, pasta og bernaisesaus.

Etterhvert jager regnet oss innadørs. Koselig i lavoen også.

Her er vidunderet! En sju cm tykk luftmadrass med dunkledt membran, som kan omformes til en behagelig stol.

Marianne Dalmo har pakket ned teltet sitt og er klar for retur.

Klesskifte før vi setter oss i bilene og starter på en tre timers kjøretur hjem til Alta.